«HØR PÅ MEG NÅR JEG SYNGER OM MEG» AV ERLEND LOE

Spring, Uje, spring er en perle.

Når begynner jeg å like en film?

Det er ikke alltid like enkelt å peke på. Det kan være en følelse som kommer sakte krypende. Det kan skje etter at filmen er ferdig, når jeg har fått hentet meg inn og fått tanker og følelser på plass. Av og til mistenker jeg at jeg har bestemt meg før jeg ser filmen, og på en underlig måte lar den allerede på forhånd likte filmen fortsette å bli likt selv om den kanskje ikke var helt som jeg hadde håpet. En sjelden gang går det an å peke nøyaktig på når man begynte å like noe.

undefined

Spring, Uje, spring begynner jeg å like etter fire minutter og tretti sekunder, når Uje går fra antikvariatet og begynner å synge. Da hadde jeg likt de første minuttene også, bevares, men på en mer avventende måte, det virket hyggelig, men det var likevel for tidlig å si. Det hører med til historien at jeg alltid unngår å lese om filmer på forhånd, såfremt det går an, så jeg visste tett på ingenting da de lekne fortekstene satte i gang over bandet som spilte på en liten scene. Men når Uje tar t-banen til Bredäng utenfor Stockholm, med keyboardet sitt, og synger, da kjente jeg at noe veldig bra var på gang. Han synger dette:

Jag föddes en sommardag
på Löwenströmska BV,
i Upplands Väsbys kommun,
Min mamma heter Ulla og min pappa heter Jerker,
om man sätter i hop dom första bokstävarna i deras namn så blir det Uje,
därför hetar jag det.
Min mest kända släkting hette Harry Brandelius,
han var en berömd songare på 40-talet.
Det här är min självbiografi: Det här är min bästa historia.

Så klippes det til Ujes rygg idet han forlater t-banestasjonen, og han synger:

Lyssna på mig när jeg sjunger om mig.
Lyssna på mig när jeg sjunger om mig.
Lyssna på mig när jeg sjunger om mig.
Lyssna på mig när jeg sjunger om mig.


Akkurat denne setningen som gjentas hurtig fire ganger etter hverandre, fem minutter og tyve sekunder inn i filmen, med det enkle, Bob Hund-aktige kompet, gjør at likingen går over til elsking. Det er en bønn om å bli sett, det er også et utrop som sier jeg lever! Jeg er levende! Jeg er meg! Se meg! Husk meg! Etter dette er jeg solgt, og kjenner i hele meg at jeg er i gode hender. Det er noe veldig tiltrekkende over den skamløse, og samtidig helt avvæpnende, bønnen om oppmerksomhet som ligger i dette omkvedet. Jeg vet fortsatt ikke hva filmen skal handle om, men jeg skjønner at uansett hva det er så er jeg med.

undefined

Selv om dette er noe helt annet, har det samme effekt på meg som når jeg leser setninger av David Foster Wallace. Følelsen av å være i nærheten av noen som vet hva de holder på med, skaper en varme som brer seg i hode og kropp. Jeg blir glad i Uje med det samme. Skikkelsen hans, stemmen, måten hodet hans fungerer på. Det er melankolsk, morsomt, intelligent og først og fremst ærlig på en usnobbete måte.

Jeg kjente ikke til Uje Brandelius fra før. Det sier dessverre mye om min lathet og selvopptatthet. Jeg har vært orientert mot Sverige i årevis og har trodd jeg har grei oversikt over en god del av svensk kultur. Men neida. Det har jeg altså likevel ikke. Nå skal det sies at musikk ikke er det jeg følger mest med på. Men likevel. Hvordan har jeg kunnet unngå å få med meg Brandelius? Eller bandet Doktor Kosmos? Det føles som et slags svik. Etter å ha sett filmen anklager jeg en kompis, som det viser seg at har hørt om Brandelius, for ikke å ha fortalt meg om ham. Han slår ut med armene på en måte som får meg til å føle at det er min egen feil.
Dette er for øvrig noe som ofte skremmer meg. Kultur som andre kjenner til og dyrker, men som jeg ikke har hørt om. Alt jeg ikke kjenner til, som jeg burde kjenne til, og som jeg har blitt fattigere av å ikke kjenne til. Alt det gode jeg ikke tar del i. Denne følelsen blander seg av og til med den generelle angsten for størrelsen på universet og alle de føkkings milliarder av galaksene som ler av bittelille toskete meg som ikke en gang har kjent til Uje Brandelius.

Men han fins. Og nå vet jeg omsider om ham. Og jeg kjenner igjen den milde, selvironiske, varme tonen fra annen svensk kultur, sånn som Oscar Danielsson, Bob Hund, Jesper Ganslandt, kanskje også, fra filmsiden. Men Brandelius er samtidig sårere enn noen av dem.

For å trekke en norsk parallell, kan han kanskje sies å være en blanding av Lars Lillo Stenberg og Bare Egil Band, men mer politisk – frem til nå – forstår jeg når jeg undersøker saken. Og nok også sårere. Han er ikke en ablegøyemaker. Han er en mann midt i eksistensen som oppdager at livet kjører forbi og at han faen ikke skjønner noen ting av det.

Spring, Uje, Spring var først en dypt personlig sceneforestilling, som tok helt av og ble satt opp på stadig større scener, og som komiker og sjefsironiker Henrik Schyffert (kjent fra Killinggänget) nå har laget en til ham å være veldig atypisk film av. Jeg blir alltid glad når folk som har holdt på lenge lager noe man ikke skulle tro at de kunne.

undefined

Uje Brandelius spiller seg selv. Kona hans spiller seg selv. Døtrene deres spiller seg selv. Bandet i filmens er Ujes faktiske band. Det filmes i Bredäng hvor han bor. Vi er i leiligheten hans. Han synger sangene sine samtidig som vi får se hverdagen, hvor familielogistikken skal fungere, jobb, skole, treninger med ungene, og midt i alt dette har Uje en legetime. Den forandrer alt.
Filmen er en fargesprakende hverdagssymfoni.

Mer enn det trenger man ikke vite før man ser filmen. Og egentlig burde ingen lese dette heller. Se filmen bare. Så kan vi heller snakkes etterpå.

– Erlend Loe.