OM BILLIE HOLIDAY: IKKE AV MEDLIDENHET, MEN AV GJENKJENNELSE AV AUDUN VINGER

Billie Holiday har en historisk tilknytning til norsk kinodrift. Når dokumentarfilmen Billie settes opp senhøsten 2020, er det nærmere 65 år siden hun sto med skjelvende knær på scenen i Colosseum Kino på Majorstua i Oslo.

Den 16. februar 1954 avholdt hun to konserter der oppe, en matinéforestilling og en kveldskonsert, som en del av turnéprogrammet JAZZ CLUB USA, frontet av impresario Leonard Feather, med Red Mitchell på bass, Carl Drinkard på piano og, den gang noe så uvanlig som en kvinnelig trommeslager i Elaine Deighton. Hun hadde på det tidspunkt allerede hatt en lang og strabasiøs karriere, sittet et år i fengsel på grunn av det amerikanske narkotikapolitiets kampanje mot henne (og selvfølgelig også på grunn av hennes egen destruktive livsstilkamp mot egen helse), og klart å sette sitt usedvanlig personlige preg på den amerikanske jazztradisjonen, med en fryktinngytende, styggvakker og leken syngestil. Det var ikke snakk om noe akademisk jazzvokalutdannelse der i gården, unge Billie Holiday emulerte snarere kraften fra bluessanger Bessie Smith og den sprelske improvisasjonen fra Louis Armstrongs trompet, slik hun oppfattet den gjennom morens grammofon. Som om hun sang med en sprukken mute. Etter debutinnspillingen tyve år før oslobesøket, hadde hun rukket å gjøre viktig arbeid med musikere som Teddy Wilson, Count Basie og Lester Young, og levd et stormfullt liv, som det i kjent kultur- og underholdningsstil er lett å romantisere over. Men det er hennes høyst individuelle musikalitet og evne til å personifisere en tekst og en melodi som er det sentrale her, hennes biografiske detaljer kun fascinerende krydder. I den beryktede selvbiografien Lady Sings The Blues smurte hun tykt på til sin ghostwriter om oppvekst i harde kår, barneprostitusjon og annet, nesten som for å iscenesette sin egen elendighetsaura. Men hvem kan vel egentlig glemme, eller motstå åpningslinjene? Mom and Pop were just a couple of kids when they got married. He was eighteen, she was sixteen and I was three.

For norske jazzfans var det enormt å oppleve en av jazzens største på så tett hold, i bittelille Oslo, på midten av femtitallet. Nesten så de ikke trodde at det var sant. Som den evig jazzelskende forfatteren Olav Angell skrev, i bittersøtt lune:

Stemmen var dypere enn man var vant til å høre på plater, hesere, fraseringen nærmest slepende, der hun omskapte sin lidelse og sitt forfall til genuin sangkunst og bekjennelseskunst. Hun var 38 år, og hadde seks små år igjen å leve … Vi deltar i hennes smerte, ikke av medlidenhet, men av gjenkjennelse.

Angell kom tilbake til denne opplevelsen av å se henne i levende live i flere romaner og essays i tiårene som skulle følge. Vår egen jazzdronning Karin Krog, og vi tillater oss altså å bruke rojalistisk metaforbruk her, var en annen nordmann som befant i publikum på Colosseum, og husker at hun løp opp fra Nissen skole som 16-åring for å rekke konserten. I et intervju i Dagsavisen mange, mange år senere hadde hun mer rosenrøde minner enn Angell:

Billie Holiday hadde på seg sitt varemerke, en hvit gardenia i håret. Hun hadde lang hvit kjole, og så aldeles vidunderlig ut (…) Vi visste knapt hva narkotika var, og vi visste ikke så mye om hva Billie Holiday slet med. Men Billie Holiday virket helt oppegående og normal, det var ikke sånn at hun kom ravende inn på scenen.

Amerikanske jazzprofiler som Billie Holiday var ruvende i Norge på den tiden, celebriteter med en gedigen aura, og spesielt Holidays aura har ikke akkurat blitt noe mindre med årene. Jazzen mistet riktignok ungdommen i Norge allerede på midten av sekstitallet da det farlige viruset The Beatles utløste noe som kaltes for «jazzkrakket», da publikum forsvant og jazzmusikere slet med å få spillejobber, og jazz har vært en vital sjanger for spesielt interesserte siden. Men heldigvis finnes det mange spesielt interesserte også. Og en sanger som Billie Holiday bryter alle slør av nostalgi og sjangertilknytning, ja hun skjærer rett gjennom og blottlegger hele den menneskelige eksistens i all sin frynsete skjørhet, og uten å bli altfor påståelig på vegne av historiens kraft vil jeg si at ingen noensinne vil kunne høre låter som hennes egen «Don’t Explain» eller «My Man» uten å bli dypt rystet av dem, og ikke minst av Holidays hudløse fremføring av dem. Som gigantiske musikalske mesterverk, og direkte, menneskelige henvendelser. Men også som en innledning på en trist rekke med skjebner i popbransjen, med medsøstre som Amy Winehouse og Whitney Houston som sammenlignbare skikkelser. Ikke bare om rus og stjernestatus, men også om deres avhengighet av menn som behandlet dem dårlig.

James Erskines dokumentarfilm viser intervjuer, fotografier og lydklipp som frembringer en annen mosaikk over hennes liv, det er virkelig medrivende, i musikkhistorisk sammenheng, og for å følge et liv utfolde seg mot sitt uunngåelige endelikt. Hun fremstår på samme tid mer levende, og evig døende, som den stjernen hun var. Det er også et annet grep regissøren gjør som fremstiller Holiday som en kvinneskikkelse nærmere vår tid, i kraft av parallellhistorien om Linda Lipnack Kuehl, som brukte de åtte første årene av 70-tallet på å skrive en viktig biografi over Holiday, og satt på 200 timer med intervjuopptak med mennesker som møtte og arbeidet med Holiday. Boken hennes kom aldri ut, men nå i denne filmen våkner disse opptakene til liv og kommer til sin rett.

I 2020 er det fortsatt sterkt å oppleve Billie Holidays fremføring av «Strange Fruit». Den gir en forferdelig gåsehud, i hvert fall med tanke på at lynsjing av svarte antakelig fortsatt foregår i USA. Det er ikke mange låter i låtenes verdenshistorie som er sterkere enn denne.

Southern trees bearing strange fruit / Blood on the leaves and blood at the roots / Black bodies swinging in the southern breeze /Strange fruit hanging from the poplar trees

Samtidig er låten interessant i et karriereperspektiv, spillestedet der hun pleide fremføre denne låten gjorde et stort nummer av det, nesten så det ble en performance folk måtte dit for å oppleve, og Holiday en “larger than life” scenekunstner.

I tiden etter hennes død har det vært vanskelig å løse henne fra fantasier om hennes tragiske liv, triste sorti, og selvmytologiserende biografi. Hun er blitt presentert som et offer, og som svart kvinnelig rusmisbruker hadde hun virkelig kortene mot seg i livet på den tiden. Men gnisten fantes hele tiden et sted der inne, som et glimt i øyet eller en iling ned langs ryggmargen. Og som det sies i et av de mange minnerike og sterke sitatene dokumentarfilmen er pepret med: Billie was only happy when she was unhappy. Ja, det er mange dystre øyeblikk i denne filmen, men når vi ser bildene og filmene av henne i farger, er det som hun river tak i armen vår, nå i 2020, og ser oss dypt inn i øynene. Ikke som en historisk skikkelse, men som en kvinne her og nå.

Avslutningsvis går ordet igjen til Olav Angell, fortsatt hentet fra hans roman Oslo i demring (Gyldendal Norsk Forlag 2002)

Billie Holiday sang i Colosseum. Hun sto på scenen i en lys champagnefarget taftkjole med vidde i skjørtet, som rakk henne til midt på leggen. Hun var elegant og ble mer selvsikker etter hvert som programmet hennes skred frem. Hun forlot mikrofonstativet, tok et skritt tilbake og holdt hendene foran seg. Stemmen ble mer intens. Hun gikk over i «The Man I Love» uten pause. Det var til tider mer resitativ enn sang, men den dramatiske intensiteten var overveldende. Hun var vakker fremdeles, vi elsket henne fremdeles, vi vil alltid elske henne.