EN HERLIG REVANSJE

Tekst: Oda Bhar

 

Hver gang jeg møter noen som nettopp har sett Anna Odells Gjenforeningen skjer det samme: Vi blir sittende og snakke om vår egen skoletid. Hvor rigid var hierarkiet i klassen? Hvilken posisjon hadde vi selv, og hva ville ha skjedd om vi møtte samme gruppe i dag?

Noen har allerede vært på en klassegjenforening, kanskje etter tjue år, som i filmen. Et annet tema som gjerne kommer opp er Anna Odells karakter. I filmen spiller hun seg selv, eller snarere «seg selv», en utgave av sin egen person i en konstruert situasjon. Selv heier jeg på Anna-figuren gjennom hele filmen, men slik er det visst ikke for alle. Er hun heltemodig eller irriterende? Identifiserer vi oss med henne, eller forstår vi utstøtelsen?

 

hmrcgfs13.jpg

 

Strukturelt er Gjenforeningen delt i to deler. I den første kommer Anna tilbake til den gamle grunnskolen sin for å delta i klassens 20-årsjubileum, en tilstelning som utarter til noe som kan minne om den danske dogmefilmen Festen. Under middagen holder Anna en tale hvor hun konfronterer de tidligere mobberne.Talen blir ikke godt mottatt, noe som får henne til å drive oppgjøret videre – på grensa mellom pinlighet og katarsis. I andre del av filmen avsløres klassefesten som fiksjon. Det handlet om å drive en konflikt så langt at den går «over alles grenser», forklarer Odell. Bakgrunnen var at hun selv ikke ble invitert til sitt eget skolejubileum, og ville prøve å forestille seg hva klassekameratene fryktet skulle skje. Hvis du i ni år har mobbet en person som senere er blitt en feiret kunstner, mest kjent for et prosjekt hvor hensynet til andre ble ofret i utforskningen av et personlig traume, er det ikke da naturlig at du frykter å bli neste offer?

 

xcxvwle8.jpg

 

I Sverige har Anna Odell vært rikskjendis siden 2009, da hun spilte psykotisk og fikk seg selv tvangsinnlagt på psykiatrisk akuttmottak. Hendelsen ble videodokumentert og framvist som del av bacheloroppgaven hennes på Konstfack, forklart som en rekonstruksjon av et ekte psykotisk anfall fra 1995. I svensk offentlighet ble stuntet kritisert for å være uetisk. Noen mente at hun utsatte andre for unødig belastning og «tok opp plassen» for personer som trengte den mer – selv om hun ble avslørt og utskrevet etter bare ett døgn.

Gjenforeningen byr på en langt snillere form for provokasjon, selv om det finnes fellestrekk. Begge prosjektene leker med fortid og nåtid, og inntar en overskridende holdning til hva som er sant, tenkt og mulig. Også Gjenforeningen har hun arbeidet med under et kunststudium, på Konsthögskolan i Stockholm. Tross lekre bilder og filmteknisk profesjonalitet er den noe så uvanlig som en kombinert debutspillefilm og videreføringen av en masteroppgave i kunst.

Når vi møter Anna Odell i filmens andre del befinner hun seg blant lærere og studenter på kunsthøyskolen.Vi gjenkjenner den nærmeste samarbeidspartneren hennes som en av de verste skurkene fra festen. Nå ringer hun rundt til tidligere klassekamerater for å be dem komme og se filmen sammen med henne, som utgangspunkt for en samtale om fortida. Noen går med på å komme, andre vil helst sno seg unna. Er de nye konfliktene enda en fiksjon, eller iblandet virkelige møter med dem som våget å komme?

 

osxdkxa7.jpg 

 

I Sverige har Gjenforeningen gjort enorm suksess både blant publikum og kritikere. Den vant hele fire Guldbagger (svenskenes svar på Amanda) og ble gjenstand for flere avisdebatter. Det er noe ved tematikken som åpenbart favner bredt. Den tar for seg en situasjon omtrent alle har et forhold til, og kjennes både personlig og allmenngyldig. Historien likner eventyret om Den stygge andungen, eller den populære komedie/drama- sjangeren hvor en underdog drar tilbake til småbyen for å vise hvem hun eller han er blitt.

Det vi ser er en revansje, men oppgjøret blir aldri svart/hvitt. Formen er leken og tar oss milevis unna et sosialrealistisk univers.Anna-figuren er sterk og lavmælt, samtidig som filmen har plass til humor, sårhet og nydelig overraskende samtaler. Anna Odell går så elegant og intrikat til verks at vi aldri blir helt sikre på hvem pisken rammer, noe som gjør det mulig å delta i revansjen uansett om vår egen historie likner eller ikke.