Å BLI EN FAR

Av Agnes Andenæs, professor i psykologi, Universitetet i Oslo

 

Hvordan kan du være far for dine barn når du knapt ser dem, fordi du er helt oppslukt av jobben din? Dette er et problem som mange menn har blitt konfrontert med – blant andre filmregissøren Kore-eda da han selv ble far. Er blodsbånd det sentrale i faderskapet, eller tida man tilbringer sammen? I denne filmen utforsker Kore-eda dette universelle spørsmålet. Den norske tittelen er åpenbart basert på den engelske Like Father, Like Son. Men koplingen til den utbredte bekymringen for hvordan menn i Japan praktiserer sitt faderskap er enda tydligere i originaltittelen, som oversatt til engelsk ville bli «And Then Become a Father».

Den faren vi kommer tettest på, pappaen til Keita, er en middelklassemann med suksess i arbeidslivet, og opptatt av å sikre sønnens framtid. Men har du innfridd kravene til å være far hvis du sørger for en oppvekst med høy materiell standard, og høye ambisjoner materialisert gjennom prestisjeskoler og pianotimer, slik han har gjort for sønnen sin? Publikum vil nok svare nei på dette spørsmålet, og heller fylles av sympati med kona, som er den som skal sørge for at seksåringen deres, Keita, gjennomfører «treningsprogrammet».

 

10.jpg 

Så blir det avdekket at to gutter ble forvekslet på fødeavdelingen der Keita kom til verden. Keitas foreldre og foreldrene til den andre involverte seksåringen, Ryusei, må bestemme om de skal beholde det barnet de har levd med i seks år eller bytte så de får tilbake sitt biologiske barn. Her møter vi to måter å tenke om foreldreskap på: Argumentene for å bytte kommer fra eldre menn som ser på foreldreskap som en individuell rettighet basert på blodsbånd, mens den andre siden er opptatt av at det som har skjedd mellom barn og voksne må veie tyngst; at man har delt et hverdagsliv og gjennom det blitt kjent med hverandre. Fordi de to seksåringene har vokst opp i svært forskjellige og klassepregete familiekulturer, blir klasse trukket inn: hvilken familie kan tilby den mest verdifulle oppveksten?

Framstillingen av hvordan Keitas far gradvis utvikler seg som far, understreker at slike for- andringsprosesser ikke foregår i et vakuum. De er sosiale, og det er mange i nettverket som prøver å få ham til å se sin farsrolle på andre måter. Men de tydeligste vendepunktene i forandringsprosessen er knyttet til noe barna rundt ham gjør. Som når den biologiske sønnen, Ryusei, insisterer på at selv om du er voksen, kan du ikke uten videre bestemme at du skal være pappa til en seksåring. Sakte glir det inn at det må komme som resultat av forhandlinger mellom to parter; hvilket forhold skal du og jeg ha til hverandre? Og at Keita i all stillhet har tatt en rekke fotografier av faren sin, ser ut til å gi faren en enorm glede fordi han ser det som Keitas bekreftelse på gjensidighet i deres relasjon. Slike episoder er det flere av, og barns rolle i framstillingen er en av filmens styrker. Her blir barna ikke redusert til søte innslag eller passive ofre, og de blir heller ikke brukt til å latterliggjøre voksne. De er personer i verden, som handler ut fra sin forståelse av hva som trengs for å bedre situasjonen både for dem selv og andre.

 

12.jpg 

Til sist: Noen kritikere vil kanskje hevde at fortellingen om barn som blir byttet om rett etter fødselen, den har vi hørt før. Men for det første framstår ikke forvekslingen som det sentrale i filmens budskap, den er heller et hjelpemiddel for å tydeliggjøre forskjellige syn på foreldreskapet. For det andre er denne bestemte filmfortellingen preget av sin kulturelle sammenheng, på en måte som gjør at vi forstår litt mer av hvordan liv leves og hva store og små mennesker prøver å få til i dagens Japan. Og for det tredje tar den opp temaer som vil treffe publikum i Norge.

For tida diskuterer vi en hel rekke spørsmål rundt familierelasjoner: Hvor viktig er det at barn får vite om sitt biologiske opphav? Hva betyr pappakvote for utviklingen av forholdet mellom far og barn, og for forholdet mellom kvinnelige og mannlige foreldre? Hvordan kan man skape kontinuitet i omsorgen for barn, også når de blir tatt vare på av flere enn bare foreldrene? Kan d n a-testing ha utilsiktete og uheldige konsekvenser? Hvordan kan vi tenke rundt tidlig investering i barn? Hva er gode mål for barneoppdragelsen?

Filmen om Keita og Ryusei og familiene deres gir ikke svar på disse spørsmålene, men kan gjøres relevant for dem alle. Med sin lavmælte, sobre stil vil filmen berøre og engasjere, og forhåpentligvis kunne bidra til litt klokere og mer nyanserte måter å snakke om fenomenene på, i det som er vår sammenheng. Og ikke minst, hvordan kan vi tydeliggjøre barnet når vi diskuterer slike spørsmål?