VANNET UNDER BERLIN AV INGRID BREKKE

Christian Petzolds Undine har en mytisk skikkelse som hovedkarakter. Den tyske hovedstaden er mer enn en kulisse.

Hun er en massemorder som har spøkt i Berlin i 600 år, har skuespilleren Paula Beer sagt om sin hovedrolle som Undine i filmen av samme navn. Regissør Christian Petzold (59) viste Undine på Berlinalen i februar, men filmen rakk knapt tyske kinoer før koronapandemien tok overhånd.

Kvinnen ved kafébordet i filmens første scene fremstår verken som morderisk eller urgammel. Dagens Undine er historiker og guide for besøkende til en utstilling av modeller av Berlin.

Men for tyskerne er Undine allerede en kjent skikkelse, i alle for dem med litterære interesser. Hun er et mytologisk vannvesen som først forekommer i et dikt fra 1320. Senere har hun dukket opp i litteratur og musikk hos kunstnere både i og utenfor Tyskland: E.T.A. Hoffmann komponerte en opera med navnet Undine, hun nevnes hos Goethe og Wagner. I nyere tid opptrer hun hos forfatteren Ingeborg Bachmann eller mer eksotisk: Dark Metal-bandet Eden Weint Im Grab har en låt kalt Undine (Sey Meyn Schutzgeist).

Filmen kan sees på (minst) tre måter: som en kjærlighetshistorie, som en Berlin-film og som en del av mytisk kulturtradisjon.

I mytene kan Undines sang ofte høres over vann og ved fosser, og vannymfen får bare en sjel når hun forenes med en menneskemann. I Christian Petzolds film er et annet aspekt mer relevant: Hun dreper menn som svikter henne.

Forfølges av vann

Undine åpner med nettopp et slikt svik: kjæresten gjør det slutt med Undine over en kaffe. Bare minutter etterpå møter hun en ny mann i en av filmens mest spektakulære scener der et akvarium eksploderer. Deretter utspiller kjærlighetsdramaet seg i en verden som stort sett ser ut som den vanlige virkeligheten, men av og til flyter ut i det mer mytiske.

Kanskje er det ikke kjæresten som svek henne, men ham hun brått traff som er den virkelig store kjærligheten. Den nølende dykkeren som er en fremmed i hennes intellektuelle verden, behandler i alle fall Undine med større omtanke og respekt enn den selvsikre eksen.

I et intervju med Berlin-avisen Der Tagesspiegel blir regissøren spurt hvordan man filmer en vannånd som er til stede som en virkelig kvinne. Han svarer: - Hos meg er Undine allerede et menneske. Faren består mer i at hun må vende tilbake til vannet. Vannet forfølger henne: Akvarier eksploderer, kraner renner, hennes nye kjæreste Christoph er industridykker og tar henne med på et dykk.

Christophs jobb er å reparere de mange undervannsanleggene i Berlin. Det gir oss noen fascinerende undervannsscener, langt fra naturskjønne, alt er tilgrodd og grumsete, vannet ugjennomsiktig. De langsomme bevegelsene og lysets brytninger gjør dem likevel vakre.

Dette er nemlig også en del av Berlin, kart over den tyske hovedstaden viser tydelig hvor vått det er her: innsjøer, elver og kanaler på alle kanter. Hele Berlin ligger på en sump. Antagelig spiller selve betydningen av navnet "Berlin" på dette, ordet har slavisk opphav og betyr enten sump, myr, våtområde - eller "tørt område midt i en sump".

Åpenhet

Regissør Christian Petzold (59) vokste opp nær Düsseldorf i den vestlige delstaten Nordrhein-Westfalen, men har bodd i Berlin siden 1981. Han tok sin filmutdannelse ved det tyske film- og fjernsynsakademiet (dffb). I Norge er kanskje Oscar-nominerte Barbara (2012) hans mest kjente film, en fortelling om en lege i DDR som søker utreise og som straff tvangsplasseres langt ute på landsbygda.

Petzold liker å jobbe med de samme skuespillerne flere ganger: Paula Beer og Franz Rogowski som har hovedrollene i Undine, spilte også i hans forrige film Transit (2018).

Regissør Petzold tilhører første generasjon i den såkalte Berliner-skolen, en stilretning som hadde utspring nettopp på dffb på 90-tallet. Retningen kan sees som en reaksjon mot den ofte aktivistiske og politiserte tyske filmen fra 70- og 80-tallet.

Berliner-skolen sto for noe mer innadvendt og dvelende. Filmene deres legger gjerne hovedvekten på enkeltmenneskers følelser og opplevelser. En rekke av regissørene som mer eller mindre tilhører Berliner-skolen er hyllet av kritikere. Et eksempel er Maren Ade som gjorde internasjonal furore med filmen "Toni Erdmann" i 2016.

Men at stilretningen kom som en reaksjon på overtydelige politiske filmer, betyr ikke at Berlinerskolens regissører flykter fra samfunnsaktuelle problemstillinger. Det handler ikke om å være apolitisk, men åpen: publikum serveres ikke konklusjoner på sølvfat.

Byen

Petzold har i sine filmer ofte bearbeidet tysk historie, i Innere Sicherheit (2000) handlet det om RAF og venstreterroren som preget Tyskland så sterkt et par årtier, i Phoenix (2014) om andre verdenskrig, i Barbara om DDR.

I Undine er historien og politikken indirekte til stede gjennom byen Berlin. Jeg får selv enkelte assosiasjoner til den mest vidunderlige av alle Berlin-filmer, Wim Wenders' Himmelen over Berlin (1987). Også her utspiller en mytisk kjærlighetshistorie seg mot bakgrunnen av det svært konkrete Berlin. Slik Muren spilte en viktig rolle i Wenders film, opptrer det nye byslottet hos Petzold. Wenders er i luften, Petzold i vannet.

Men parallellene må ikke trekkes for langt. Der stemningen hos Wenders settes av Peter Handkes svevende poesi, lar Petzold sin Undine holde faktaorienterte foredrag om byens historie.

Petzold skriver gjerne manus selv. Denne gangen har han søkt samarbeid med en byplanlegger. For publikummere som kjenner Berlin og de pågående debattene, er nettopp arkitekturen og byslottets rolle i filmen spesielt interessant.

Slottet

Bakgrunnen kan kort skisseres slik: På plassen nær Musumsinsel midt i Berlin sentrum sto det staselige, barokke byslottet frem til det ble bombet under krigen. Resten ble sprengt i filler av kommunistene i DDR i 1950. Mange år senere bygget de her Republikkens palass, en kobberfarget gjennomsiktig bygning der DDRs Volkskammer (altså regimets svar på et parlament) holdt til.

Etter Berlinmurens fall startet en opprivende debatt om denne plassen. Skulle virkelig et nedlagt diktatur fortsatt dominere på en av byens aller mest besøkte, sentrale og ettertraktede tomter? Mye handlet selvsagt om stygt og pent, men diskusjonene ble smertefulle fordi det også handlet om innbyggernes egen historie. Skal man bare late som om kommunisttiden ikke fantes?

Etter hvert ble Republikkens palass revet og man bestemte at her skal en kopi av det gamle byslottet bygges. Det er ventet å bli ferdig senere i år. Innholdet er det Humboldt-Forum som står for, en praktisk, moderne, åpen løsning fylt med innhold fra flere museer. Hele prosjektet er svært omstridt.

I filmen ytrer Undine en klar mening når hun taler for en gruppe besøkende: Vi har bygget et museum som fremtrer som et herskerslott fra 1700-tallet. I moderne arkitektur gjaldt alltid grunntesen "Form follows function", men her er det motsatte skjedd. Det betyr at også konklusjonen blir motsatt: I Berlin er ikke fremskritt mer mulig, vi beveger oss nå i en retrosløyfe.

Kanskje tenker du nå at sammenhengen mellom byarkitektur og et mytisk vannvesen virker vel abstrakt. Christian Petzold samler selv trådene slik: Berlin er et tørrlagt sumpområde, et verk av Fredrik den store – slik at desertører ikke kunne gjemme seg. Og når man tørrlegger en sump og tetter en by igjen slik man har gjort med dagens Berlin, da leter elementærvesenene etter et nytt. Det var grunntanken bak Undine.

Ingrid Brekke, journalist og forfatter med spesialområde Tyskland og det østlige Europa.