FORRYKENDE GEORGISK FILM – AV ERIKA FATLAND

I morgen danser vi er en fest av en film; dansescenene alene er grunn nok til å ta turen til kinosalen. Samtidig tar regissør Levan Akin oss med bak de folkloristiske kulissene og avdekker et dypt konservativt samfunn.

Georgia er mitt yndlingsland. Det er et lite land, men det har alt. I nord, i Kaukasusfjellene, ligger noen av Europas høyeste fjell; i vest kan man bade i Svartehavet. De ekstra eventyrlystne kan ta turen over til utbryterrepublikken Abkhasia, Stalins yndlingsferiested, og de som bare er sånn passe eventyrlystne kan ta turen opp til vakre fjellandsbyer i Svaneti der man finner tårn fra middelalderen – enkelte av dem har høyst fortjent fått en plass på UNESCOs verdensarvliste.

Gamlebyen i Tbilisi har ikke forandret seg altfor mye siden Hamsun vandret rundt der på 1890-tallet, den er stadig sjarmerende falleferdig, og uansett hvor i Georgia man velger å legge turen, kan man nyte det deilige georgiske kjøkkenet – utvilsomt det beste kjøkkenet i hele eks-Sovjet. Georgierne er blant folkeslagene som hevder at de oppfant vinen, og uansett om det medfører riktighet eller ei, så går georgiske vintradisjoner årtusener tilbake, og i dag er kvaliteten så god at man på de beste restauranter i verden nå får servert georgisk vin. Legg så til enormt gjestfri innbyggere som aldri sier nei takk til en fest, og som dessuten er sprøyte gale, alle sammen – georgiere er som italienere i tiende potens – og cocktailen er fullkommen.

Å reise til Georgia er dessuten i dag et politisk statement – etter de anti-russiske demonstrasjonene i Tbilisi i sommer, har russiske myndigheter innstilt alle flyvninger fra Russland til Georgia.

Homofob patriark

Den svensk-georgiske regissøren ble inspirert til å lage filmen I morgen danser vi av en demonstrasjon som fant sted i Tbilisi for seks år siden. Denne 17 mai 2013 ble Den internasjonale dagen mot homofobi markert for første gang i Georgia. Markeringen samlet noen titalls homoaktivister, og flere tusen, kanskje så mange som 20.000, mot-demonstranter. Den rasende folkemengden trengte gjennom politisperrene, kastet stein etter aktivistene og drev dem på flukt. De heldigste ble reddet unna av politiet i tide.

Mot-demonstrantene var sporet an av Georgias helligste mann, patriark Ilia II, som i forkant av markeringen hadde uttalt at homofili var en sykdom på linje med narkotikaavhengighet, og at den planlagte demonstrasjonen mot homofobi var en «skam for nasjonen».

BBCs korrespondent, som var øyenvitne til det hele, bemerket at det mest skremmende ved opptøyene var at de voldelige anti-demonstrantene ikke besto av skinnjakkekledde, glattbarberte høyreekstreme, men av pent kledte unge menn, respektabelt utseende besteforeldre og ortodokse prester.

Russland og Georgia har ikke mye å enes om for tiden, men homofobien, som i begge land er ledet an av den ortodokse kirken, samler dem. Så sent som i fjor ble den georgiske grunnloven endret slik at ordlyden i ekteskapsloven ikke lenger er kjønnsnøytral, men spesifiserer at ekteskapet er «en forening mellom mann og kvinne i den hensikt å stifte familie».

Like ille som i Russland er situasjonen allikevel ikke. I motsetning til i nabolandet i nord er LHBT-personer i Georgia beskyttet av loven. Georgia er en av få tidligere sovjetstater som har en lov mot diskriminering av personer på bakgrunn av seksualitet eller kjønnsidentitet. Loven ble vedtatt i 2012, bare måneder før noen titalls demonstranter mot homofobi våget seg ut i gatene.

Behov for seksuell revolusjon

Bak smilene, gjestfriheten og den eksessive drikkingen skjuler det seg altså et annet Georgia, et dypt konservativt Georgia, hvor seksualitet blir forsøkt tøylet innenfor rigide rammer. Dette Georgia får ikke turistene se, og det utfordrer selvsagt folk som meg, som er så glad i dette landet. På denne måten får vi anskueliggjort at "et land" ikke er én ting – til det er et land altfor stort. Et land kan være mange ting samtidig, også konservativt og intolerant overfor homofile.

Dette gjelder for øvrig ikke bare Georgia, men hele regionen. Aller verst er situasjonen i Tsjetsjenia, i Nord-Kaukasus, på den russiske siden av grensen, hvor det de siste årene, i regi av lokale myndigheter, har funnet sted systematiske forfølgelser, fengslinger, tortur og drap på homofile menn.

Det står ikke veldig mye bedre tid sør for Kaukasusfjellene. For et par uker siden møtte jeg en vesteuropeisk diplomat som i femten år har levd sammen med en aserbajdsjansk mann i et homofilt forhold. Familien i Aserbajdsjan aner ingenting om forholdet, hver gang paret er på besøk i Kaukasus må de late som om forholdet dem i mellom er rent profesjonelt.

Under bokmessen i Frankfurt intervjuet jeg fribyforfatteren Gunel Movlud, som har måttet flykte fra Aserbajdsjan etter å ha skrevet litt for mange, litt for frimodige tekster om sex, feminisme og homofili. Barna hennes snakker bare norsk og russisk, for hun ønsker ikke at de skal få vite om alt det grove som er skrevet om moren deres i hjemlandet.

Aserbajdsjan er et autoritært regime, og samme familie har styrt landet siden 1993. Movlud var imidlertid ikke så opptatt av regimeskifte, hun var mye mer opptatt av at man i Aserbajdsjan, og hele Kaukasus, trenger en seksuell revolusjon.

Georgia er et godt eksempel i så måte. Der skifter de regjering oftere enn enkelte skifter undertøy. Men når det gjelder kjønn og seksualitet, er kulturen erkekonservativ.

Femti tusen ansikter

I morgen danser vi er, så vidt meg bekjent, den første filmen fra Kaukasus som eksplisitt omhandler homofili. I filmen møter vi Merab, som har danset siden han lærte å gå og drømmer om en plass i nasjonalkompaniet. Han er så godt som kjæreste med dansepartneren Mary, men så en dag dukker den karismatiske danseren Irakli opp.

Det er lenge siden jeg har sett forelskelse så vakkert, subtilt og livsbejaende uttrykt på film. Levan Gelbakhiani, som spiller Merab, er et funn. Han har femti tusen ansikter, i det ene øyeblikket ser han veldig ung ut, i det neste veldig gammel, har regissøren selv uttalt om hovedpersonen, og det er riktig: Man blir aldri lei av å se på det uttrykksfulle ansiktet til Gelbakhiani. Det er hele tiden i forandring.

I morgen danser vi er ikke bare en film om homofili, det er også en film om å bli voksen og om å finne seg selv. Filmen har flere stikk til den georgiske machokulturen, og ett sylskarpt et mot den ortodokse kirken. Det er en film georgiske tradisjoner, og om å bryte med disse normene, forventningene og tradisjonene uten å bryte dem tvert av.

Sveriges Oscar-håp

At I morgen danser vi er en modig film, er hevet over enhver tvil. Skuespillerne som innehar hovedrollene måtte tenke seg grundig om og konferere med familiene sine før de takket ja til å spille i en film med et såpass kontroversielt tema. Dans spiller en vesentlig rolle i filmen, og koreografen er åpenbart svært dyktig, men navnet hans står ikke på rulleteksten – han foretrakk å være anonym av hensyn til den videre karrieren. Under innspillingen måtte de ha livvakter på settet, og flere ganger underveis opplevde filmteamet at de plutselig ikke fikk lov til å filme der de hadde avtalt at de skulle filme. Selv om de hadde diktet opp en dekkhistorie rundt filmens innhold, løp ryktet foran dem.

Desto gledeligere er det da at filmen er blitt tatt godt imot overalt hvor den er blitt vist, og på filmfestivalen i Odessa tidligere i år ble den hedret med pris for beste film, beste mannlige hovedrolle og, kanskje aller mest gledelig, publikumsprisen.

I morgen danser vi er Sveriges Oscar-håp. Også i filmen selv ligger det et håp, et håp om endring, og det håpet ligger først og fremst hos ungdommen. Georgia har ennå en lang vei å gå når det gjelder homofiles rettigheter, men det går langsomt fremover, om enn med museskritt: I juli i år ble den første Pride-paraden noensinne avholdt i Tbilisi. Det var riktignok en veldig liten parade, og den varte bare tretti minutter, men det er en sped begynnelse.

Det fine med en film som I morgen danser vi er at man kommer bakenfor de folkloristiske kulissene, på godt og vondt. Til tross for at filmen gir et gløtt av Georgias mindre sjarmerende sider, er den likevel forrykende god Georgia-reklame. Dansescenene alene er som nevnt grunn nok til å se filmen, og siden Merab har deltidsjobb på en restaurant, byr filmen også på en tilmålt dose georgiske, kulinariske fristelser, og dessuten en hel del saftige, georgiske gloser.

God fornøyelse!

Skrevet av forfatter og sosialantropolog Erika Fatland.