MONA B RIISE OM AMAZING GRACE

På veggen over alteret henger det et stort maleriet av Jesus stående i vannet. Langt hår, brun hud, svøpet i hvitt linklede. Vi er i The New Temple Missionary Baptist Church i Watts, Los Angeles i 1972. Aretha Franklin kommer inn og setter seg ved pianoet. Hun ser ukomfortabel ut, innesluttet eller kanskje er hun bare konsentrert. For i det Aretha begynner å synge, lyser ansiktet hennes opp.

Wholy holy we've got to come together

And I know with the strength, power and all the feeling

Wholy holy we can conquer hate forever

Aretha Franklin synger Marvin Gayes låt Wholy Holy og fra første tone kjenner man smerte, kamp, glede og håp. Hun viser oss kjernen og styrken som finnes i musikk. Stemmen hennes river og røsker. Bredden, dybden, høyden, rytmen. De ler og gråter på benkeradene. En dame må holdes fast under en av sangene. Salen koker, men jeg som ser på gråter også. En konsertfilm som holdt på å aldri bli vist. Dette må være det de kaller et mirakel.

undefined

Albumet Amazing Grace som kom ut i 1972 er fortsatt tidenes mest solgte Gospel album. Aretha Franklin var på høyden av sin karriere og innspillingen skulle også bli film. Men det gikk ikke helt etter planen. Den store regissøren Sidney Pollack skulle filme de to kveldene for Warner Brothers, men han hadde en dårlig dag på jobben. Målet var at denne filmen skulle bli like stor som konsertfilmen Woodstock året før, men på sin første konsertfilm glemte Pollack å bruke den viktige klapperen, som gjør at man kan synkronisere lyd og bilde. I følge filmens produsent i dag, Alan Elliott, slo alle fotografene av og på kamera hver gang de skiftet posisjon. Til sammen ble det flere tusen klipp som skulle synkroniseres med lyden. Over 14 timer på bånd. De gjorde et forsøk på å få det til ved å ansette dirigent Alexander Hamilton for å lese på lepper, men etter tre måneder ga de opp. Det var en uoverkommelig oppgave. Haugene med bånd, filmruller og nagra-teiper lå hulter til bulter i kasser hos filmselskapet i over 40 år.

Amazing Graze var ikke bare nok en plateinnspilling for Aretha Franklin. Dette var personlig. Som datter av den kjente baptistpresten C.L. Franklin hadde Aretha sunget gospelmusikk fra hun var barn. I 1971 hadde Aretha Franklin spilt inn over 20 album, hun hadde vunnet fem Grammys og hatt 11 nummer 1 hits som ”Respect ”, “ I say a little prayer”, “(You make me feel like a) Natural woman”, “Think” og “ Bridge over troubled water”

På denne tiden hadde religiøs musikk begynt å sive inn i popmusikken. Året før hadde blant annet George Harrison gitt ut ”My Sweet Lord” og kanskje ville Aretha Franklin vise hvordan religiøs musikk skulle gjøres. Men mest sannsynlig ønsket hun å spille inn dette albumet fordi hun ville tilbake til røttene. Musikken som hadde gjort henne til sanger, musikken hun var inspirert av og som hun egentlig aldri hadde forlatt.

undefined

Amazing Grace er ikke bare en konsertfilm. Vi får være der og oppleve innspillingen. ”Gi meg et Amen, for teknisk utfordring! ” roper verten for kvelden Reverend James Cleveland når det er blitt sølt en mugge vann i ledningene så de må ha en pause. Vi får være med når han og Aretha snakker lavt til hverandre mellom sangene. Vi får se kameramenn løpe rundt i bildet. Et ekstatisk publikum.

Reverend James Cleveland var en av de største gospelsangerne i USA og var kjent for de store korene sine. Southern California Community Choir kommer inn med hjemmesydde vester i sølv og går i stiv takt oppover midtgangen, men når de begynner å synge er det ingenting amatørmessig ved dem.

Det finnes ingen vokalister som har inspirert flere enn Aretha Franklin. Derfor er det lett å glemme at også Aretha hadde forbilder. I løpet av konserten blir et av hennes idoler gospelsanger Clara Ward introdusert. Hun kommer ned midtgangen i hvit pels og håndveske, før hun setter seg på første rad og Aretha synger hennes ”How I got Over”. Aretha Franklins far Pastor CL Franklin var sammen med Martin Luther King en av dem som jobbet for borgerrettigheter for svarte og åpnet kirkerommet. Han holder en liten tale hvor han forteller at han reiste rundt med datteren til kirker for å synge fra hun var 11 år gammel.

I et av konsertens mange sterke øyeblikk reiser en på bakerste rekke seg i begeistring og klapp. Det er Mick Jagger. Men bare sekunder seinere reiser de på benkene foran han seg opp. Her i kirken i Watts er ikke rockestjerner viktigere enn andre og alle har en stor musikalsk opplevelse.

undefined

Alan Elliott snakket med Sidney Pollack i flere ti år om få gjort noe med konsertopptakene, men det ble med praten. Sidney Pollack var kanskje for stolt til å vise frem opptakene han hadde rotet til. Først da Pollack ble syk fikk de tatt en siste telefonsamtale. Da sa han at han visste han skulle dø, så nå var det ikke lenger noe å vente med. Han hadde beordret filmselskapet å sende alle boksene med filmruller til Alan Elliott. Nesten 50 år etter opptakene ble gjort i en kirke i Los Angeles kan vi nå oppleve den. Som Elliott sier; Filmen er en tidsmaskin og et vindu til musikkhistorien og et bevis på Aretha Franklins storhet.

”Husk at dette er en kirke og en religiøs innspilling. Vårt mål er å hylle Gud!” forkynner Reverend Cleveland før han modifiserer ”Men hvis dere ikke er så religiøse, så gi alt likevel!” Jeg er egentlig ikke religiøs, men nærmere Gud eller i hvert fall himmelen enn dette kommer jeg vel ikke. Etter konsertfilmen Amazing Grace virker alt som muligheter. I dyp takknemlighet.

Respect.

Mona B Riise

Mona B Riise er kjent som programleder av Stjernekamp, og av Kulturstripa, det nye reindyrka kulturprogrammet på NRK P2. Mange husker henne også som programleder i Lydverket.

Hør også Mona B Riises omtale av filmen i Kulturstripa på NRK p2, 15.08.19