Siste nyheter

Gratis utekino på St. Hanshaugen: Buena Vista Social Club

Arthaus er 25 år i år, og for 15. gang inviterer vi til utekino på St. Hanshaugen. Hold av kvelden fredag 25. august, inviterer med deg venner og familie, og gled deg til en...

 

BARN av Dag Johan Haugerud har fått produksjonstilskudd

Dag Johan Haugeruds nye spillefilm Barn har mottatt produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt. Filmen går i innspilling i september i år, med Henriette Steenstrup i...

 

CANNES 2017: Gullpalmen til Ruben Östlunds THE SQUARE – og prisdryss til nye Arthaus-filmer

Arthaus er særs stolte over å distribuere Ruben Östlunds Gullpalmevinner THE SQUARE i Norge. Arthaus har fulgt Östlund helt fra hans første spillefilm Gitarmongo til...

 

Førpremiere KAMMERPIKEN

Sammen med Film fra Sør og Nordisk film kino inviterer vi til førpremiere på Park Chan-wooks mesterverk Kammerpiken, onsdag 5. april kl 17:30 på Gimle kino. Filmen har...

 

Førpremiere Kvinne, ukjent

Velkommen til førpremiere på Kvinne, ukjent – en ny film av Luc og Jean-Pierre Dardenne, tirsdag 14. mars kl. 18.00 på Gimle kino. Visningen introduseres av lege,...

 

Spesialvisninger The Rules for Everything: Kim møter venner

Vi inviterer til spesialvisninger av The Rules for Everything. Gjennom en allsidig karriere som kunstner, illustratør, grafisk designer, musiker, danser, forfatter, filmfotograf og nå...

 
 
Tittel: Hannah Arendt
Original tittel: Hannah Arendt
Regi: Margarethe von Trotta
Skuespillere: Barbara Sukowa, Axel Milberg, Janet McTeer, Julia Jentsch, Ulrich Noethen, Michael Degen, Nicholas Woodeson, Victoria Trauttmansdorff, Klaus Pohl
Manus: Margarethe von Trotta, Pam Katz
Musikk: Andre Mergenthaler
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Tyskland / USA
Språk: Eng/Tysk
Lengde: 1 t. 53 min.
Produksjonsår: 2012
Sensur: 7 år
Premiere kino: 20.09.2013

Relaterte linker:


Hannah Arendt

Hennes tanker forandret verden

HANNAH ARENDT er et intelligent og gripende portrett av en av det 20. århundrets fremste tenkere. Filmen utspiller seg i perioden 1961 - 1964 da Arendt dekket rettssaken mot nazi-krigsforbryteren Adolf Eichmann i Jerusalem. Den svært kontroversielle artikkelen hun skrev for The New Yorker skapte skandale verden over og var opphavet til begrepet "ondskapens banalitet".

Artikkelen ble også bearbeidet til en bok. I år er det 50 år siden EICHMANN I JERUSALEM ble gitt ut og for alltid endret måten man snakket om Holocaust på.

Regissør Margarethe von Trotta gjør et formidabelt comeback med denne filmen. Hun har skapt et fortettet og spennende drama om hvordan Arendts tanker ble formet - og til hvilken pris. Dette ville ikke vært mulig uten den strålende Barbara Sukowa i hovedrollen. Hun vant den tyske filmprisen for sin rolleprestasjon.

Margarethe von Trotta debuterte med sin første film i 1975 og var sist på norske kinoer med filmene LØFTET (1995) og ROSENSTRASSE (2003). Dette er tredje gang hun sammen med Barbara Sukowa skaper et portrett av en viktig historisk person. De laget ROSA LUXEMBURG sammen i 1986 og i 2009 VISION, hvor Sukowa spilte Hildegard von Bingen.


********


PRESSEN OM FILMEN:

"Fascinerende og tankevekkende" - Adresseavisen

"Barbara Sukowa gjør en strålende rolletolkning" - Bergens Tidende

"Filmen gjør det lett å bli fascinert av henne. En film til ettertanke" - Morgenbladet

"En tankevekkende og interessant film om en fascinerende kvinne" - VG

"Her er et godt råd: Se filmen" - Vårt Land

"Vekker et umiddelbart behov for å finne ut mer om hovedpersonen og ta del i kunnskapen hennes" - Dagsavisen

"Et gripende møte med en modig, sterk og lynende intelligent kvinne" - Fædrelandsvennen


********


HVA ER ONDSKAP?

Om Hannah Arendt - av Hilde Østby, idehistoriker og forfatter

Ansiktet hans: et merkelig halvsmil som ikke når øynene, håret kjemmet sirlig, han har en egen strunk holdning, som om han sitter skolerett. Han insisterer på å gjøre en bestemt hilsen i rettsalen. Han forklarer at det var forferdelig for ham, men han måtte drepe; hans egen samvittighet var ikke viktig fordi det var en større plan han tjente, og i forhold til den var ikke enkeltmennesker viktige.

Rettsaken mot Anders Behring Breivik fikk oss alle til å se et menneske som om det var gjennom et prisme; det ene øyeblikket et monster, det neste avkledd som en liten gutt som leker soldat, det neste øyeblikket mest av alt: et smålig menneske, jålete, han korrigerte pertentlig alle som pirket på selvbildet hans, og var skremmende selvopptatt. Banal. Da rettsaken rullet over alle tv-skjermer og tapetserte avisene, ble vi alle sammen nødt til å reflektere rundt begrepet ondskap: Er han gal? Er han som oss, men har valgt veien inn i mørket? Eller er dette selve ondskapen, er ansiktet hans ondskapens ansikt? Hvordan er det mulig for et tilsynelatende normalt menneske å drepe så mange uskyldige mennesker? Og hvor begynner skylden? Hos de som tilrettelegger for drap? Hos de som ser bort mens det skjer? Hos de som ikke klarte å hindre det?

På samme måte som vi stirret fascinert på Breivik i rettsalen, gransket filosofen Hannah Arendt for 52 år siden den tiltalte i en av de mest omtalte rettsakene i kjølvannet av andre verdenskrig. Oberstormbannführer i SS, Adolf Eichmann, måtte stå til rette for sine forbrytelser mot det jødiske folk. Rettsaken foregikk i Jerusalem. Mossad hadde kidnappet Eichmann etter å ha sporet ham opp i Argentina, der han i et tiår hadde skjult seg under navnet Riccardo Klement. Som så mange andre nazister fant han ly under Argentinas anti-kommunisme og åpne dører for alle typer asylsøkere på 40-og 50-tallet.

Den jødiske intellektuelle og feirede skribenten Arendt var selv flyktning, men fra naziregimet: via Frankrike hadde hun kommet seg til USA. Nå skulle hun dekke rettsaken for The New Yorker. Som Breivik presenterte Eichmann et merkelig halvsmil på tiltalebenken, og skjulte sin egen samvittighet bak en større sak, et større kall: han tjente bare Det tredje riket. Han poengterte at han var byråkrat, ikke morder. Han var sjef for transporten av jødene til gasskamrene, altså overhodet for logistikken i Det tredje riket: og selv når alt annet begynte å rakne i den kjempestore krigsmaskinen, sørget han for å holde hjulene i gang i Holocaust; dusjene i konsentrasjonsleirene sto ikke tomme, ovnene ble ikke kalde, og nye vogner lastet hele tiden av sin sårbare last, dirigert av Eichmann.

Hannah Arendt gransket alt Eichmann sa nøye, og på tross av det man skulle tro, helt på tvers av forestillingen om den nazistiske bøddelen, kunne hun ikke se et monster. Eichmann var ikke drevet av personlig hat: dette var det helt moderne monsteret, mennesket som maskin. Dette var byråkraten som bare stemplet dokumenter, som ikke stilte spørsmål, som hadde sluttet å tenke selv og følge sin egen samvittighet. Han var ikke en gang antisemitt. Dette var det ondes banalitet: den ondskapen som er helt upersonlig og som utraderer all menneskelighet, både i offeret og utøveren.

Hannah Arendts beskrivelser av Eichmann, hans samarbeid med flere jødiske ledere (som hjalp ham å skaffe oversikt over de jødiske miljøene), og selve tesen om det ondes banalitet, ble først publisert som flere artikler i The New Yorker, deretter samlet i boka EICHMANN I JERUSALEM, som kom ut i 1963, for nøyaktig 50 år siden. Denne boka er blitt en milepæl i politisk og moralsk tenkning rundt Holocaust og nazismen. Da David Cesarani kom ut med mastodontverket EICHMANN. BYRÅKRAT OG MASSEMORDER i 2004, måtte han fortsatt forholde seg til og gå i diskusjon med Arendts teser om mannen og nazismen.

Hannah Arendts analytiske betraktninger om Eichmann skapte en leserstorm for The New Yorker. Folket ønsket seg et nazistisk monster - det er jo på mange måter enklere å forholde seg til et monster, er det ikke? - og det nektet den jødiske tenkeren å servere dem. I stedet fikk de et mørkt blikk inn i det moderne paradokset: i et samfunn der alle funksjoner og oppgaver blir mer og mer spesialisert, er det mulig for mennesker å legge til side sin evne til å tenke kritisk og få sin bittelille del av et folkemord til å forløpe knirkefritt. Ironisk nok ble Arendt trenet i filosofisk tenkning av sin ungdoms store kjærlighet og lærer, den tyske filosofen Martin Heidegger - en tenker som, da krigen brøt ut, viet seg ukritisk til nazismen.

Filmen gir et innblikk i de overraskende dramatiske omstendighetene rundt publiseringen av hennes tanker om Holocaust og Eichmann - for selv om refleksjonene hennes med tiden er blitt en selvsagt del av vår måte å forstå Hitler- Tysklands folkemordmaskineri, var det kontroversielt og direkte farlig å si en del av det så kort etter krigen. I filmen skildres hennes mot og personlige kamp for å gjøre seg disse viktige refleksjonene, og hun framstår som en helt for den frie tanke.

********