Siste nyheter

Gratis utekino på St. Hanshaugen: Buena Vista Social Club

Arthaus er 25 år i år, og for 15. gang inviterer vi til utekino på St. Hanshaugen. Hold av kvelden fredag 25. august, inviterer med deg venner og familie, og gled deg til en...

 

BARN av Dag Johan Haugerud har fått produksjonstilskudd

Dag Johan Haugeruds nye spillefilm Barn har mottatt produksjonstilskudd fra Norsk filminstitutt. Filmen går i innspilling i september i år, med Henriette Steenstrup i...

 

CANNES 2017: Gullpalmen til Ruben Östlunds THE SQUARE – og prisdryss til nye Arthaus-filmer

Arthaus er særs stolte over å distribuere Ruben Östlunds Gullpalmevinner THE SQUARE i Norge. Arthaus har fulgt Östlund helt fra hans første spillefilm Gitarmongo til...

 

Førpremiere KAMMERPIKEN

Sammen med Film fra Sør og Nordisk film kino inviterer vi til førpremiere på Park Chan-wooks mesterverk Kammerpiken, onsdag 5. april kl 17:30 på Gimle kino. Filmen har...

 

Førpremiere Kvinne, ukjent

Velkommen til førpremiere på Kvinne, ukjent – en ny film av Luc og Jean-Pierre Dardenne, tirsdag 14. mars kl. 18.00 på Gimle kino. Visningen introduseres av lege,...

 

Spesialvisninger The Rules for Everything: Kim møter venner

Vi inviterer til spesialvisninger av The Rules for Everything. Gjennom en allsidig karriere som kunstner, illustratør, grafisk designer, musiker, danser, forfatter, filmfotograf og nå...

 
 
Tittel: Morvern Callar
Original tittel: Morvern Callar
Regi: Lynne Ramsey
Skuespillere: Samantha Morton, Kathleen McDermott
Manus: Lynne Ramsay og Liana Dognini etter Alan Warners roman
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk
Lengde: 1 t. 37 min.
Produksjonsår: 2002
Premiere kino: 07.03.2003
Release DVD: 01.01.2004

/

Morvern Callar

Gripende film fra regissøren av Rottefangeren.

Finnes det en vei ut av verden?

Morvern Callar er 21 år gammel og bor i en skotsk havneby. Hun har en kjæreste som skriver på en roman, selv jobber hun i et supermarked. Det høres ikke særlig spektakulært ut. Men det blir faktisk det - både spektakulært og uforglemmelig. For Morvern Callar er en skikkelse man ikke glemmer så lett. Morvern er alternativ, hun er annerledes og avvikende. Hun har et blikk på verden som ikke ligner det blikket de aller fleste av oss har. Hun har integritet, og hun gir ikke opp, og hun har det rareste og nakneste og likevel mest medviterske smilet du kan tenke deg. Slik sett er Lynne Ramsays Morvern Callar kanskje som Truman Capotes Holly Golightly - en filmpersonlighet som man ofte senere kommer til å sammenligne virkelige mennesker med; se på hun der som smiler så rart, hun ligner litt på Morvern Callar?

Saken er selvfølgelig at Morvern har en hemmelighet. Det er bare hun - og vi som ser filmen - som kjenner den. Kjæresten hennes har skrevet ferdig en roman, og så har han tatt livet av seg. Det er juleferie, og Morvern sitter i leiligheten med et lik og et romanmanuskript. Dessuten hadde kjæresten penger i banken som Morvern ikke visste om. Hun sender manuskriptet til et forlag i sitt eget navn. Hun parterer liket og kvitter seg med det. Hun begynner å utforske verden. Om noen spør henne, svarer hun sannferdig, men unnvikende. På spørsmålet Hvor er kjæresten din? svarer hun: Han er borte. På spørsmålet Hvor fikk du pengene fra? sier hun bare: Fra banken.

Morvern og Lanna jobber sammen på supermarkedet. I én forstand er de typiske britiske arbeiderklasseungdommer. De befinner seg langt fra alle sammenhenger der viktige beslutninger blir tatt. De er overlatt til seg selv og den lille friheten som kan nytes i ufrihetens rike. De doper seg, danser, og hører på musikk. Det er ikke noe oppsiktsvekkende over denne typen liv. Noen ganger er man glad, noen ganger er man redd. Noen ganger vil man være alene. Man kjeder seg ofte. Noen ganger hjelper det å krangle. Noen ganger hjelper det å knulle. Noen ganger hjelper ingenting. Noen ganger får man som fortjent. Og noen ganger får man noe helt annet enn man trodde var mulig.

Morvern har et eget blikk for insekter. Og fascinasjonen for insektene er lett å forstå. For Morvern ser på verden og menneskene rundt seg med like stor og underliggjort distanse som de fleste av oss ser på insektenes liv. Det er kanskje det som er så egenartet ved Lynne Ramsays blikk: en kombinasjon av stor distanse og total innlevelse.

Forelegget for filmen er den unge skotske forfatteren Alan Warners debutroman fra 1995. Det var en sterk og oppsiktsvekkende debut, en temmelig mørk fortelling om en moderne og annerledes jente. Mye av fokuset på romanen kom dessverre til å handle om britiske ungdommers dopbruk og utsvevende ferieliv på den spanske solkysten, dit Morvern tar med seg den litt trumpete venninnen Lanna. Men det mest påtakelige med romanen var at den presenterte en hovedperson man ikke uten videre glemte. Det mest oppsiktsvekkende med boken var hovedpersonen. Og egentlig er det som om Morvern Callar først for alvor kommer til syne nå, i filmen.

Alan Warner har sagt at noe av det som har gjort Morvern Callar mulig som film, og som gjør denne filmen så bra, er at Lynne Ramsay har en visjon. Det er et belastet uttrykk nå som en hvilken som helst bedrift skryter av å ha sin egen visjon. Enten det gjelder et reklamebyrå, en kleshandler eller en matvarekjede - alle skal ha sin egen "visjon"; sitt eget bidrag til den aldri fullførte oppgaven det er å forme forbrukernes identitet. I vår tid er visjoner det samme som forretningsideer. Og nettopp derfor er det kanskje på sin plass å gjøre det Alan Warner gjør, å insistere på at det visjonære er noe som kommer til syne i kunsten, og dermed også i god film. For det er virkelig noe visjonært over måten denne regissøren viser oss den skotske arbeiderklassens liv på. Lynne Ramsays filmer kan hylles like mye for sin realisme som for sin poesi. Eller omvendt; de kan hylles like mye for sin poesi som for sin realisme. For det visjonære og det vakre og det overskridende ligger i måten Ramsay viser oss hendene, ansiktene, rommene de lever i, pengemangelen og overlevelsesviljen; den lattermilde kjedsomheten. Bildene Ramsay viser oss er usminkede, som det heter, og antakelig ganske sanne. Men det er også sannhet og stort alvor over måten hun tvinger skjønnhet ut av de samme bildene.

Lynne Ramsays første film ( Rottefangeren, 1999) foregikk i det samme miljøet, med en 12 år gammel gutt som hovedperson. Forskjellen mellom Rottefangeren og Morvern Callar er at ungene i Glasgow ikke hadde noen fluktmulighet unntatt den utveien fantasien ga dem. Og det holder ikke alltid. Derfor endte Rottefangeren med at den 12 år gamle hovedpersonen begår selvmord. Morvern er like innestengt som ham, men hun har et blikk på verden som gjør det mulig for henne å forvandle en håpløs situasjon til et eventyr. Og dermed finner hun en vei ut av sin verden ved hjelp av sin egen oppfinnsomhet og en uventet pengesum. (For øvrig er det kanskje noe konsekvent og sant i dette. For store deler av den europeiske arbeiderklassen er håpet om en stor lotterigevinst tilsynelatende den eneste mulighet til å forandre sitt liv).

Geir Gulliksen
forfatter og redaktør i Forlaget Oktober

Arthaus` DVD-utgivelse er utgått/out of print.